Den ergerlige følelsen. Du har sittet og jobbet lenge og hardt med en ukjent problemstilling. Uendelige sider opp og ned med research. Og tilfeldigvis over kaffepraten oppdager du at sidemannen faktisk gjorde tilsvarende prosjekt for kun kort tid siden. Han kan nesten alt i
hele verden og kunne på 5 minutter forklart deg hva du trengte å vite. Dagsverk bortkastet. Grrrr!!!!
Vår påstand er at denne utfordringen har langt de fleste opplevd opptil flere ganger - og i nesten alle organisasjoner hvor man har arbeidet. Det hele kan summeres i vår kjente "vet ikke" matrise.
Enkelt forklart viser matrisen pr kvadrant orientert mot klokken følgende:
"Vet at du vet" - dette er hva dine daglige og mer eller mindre faste oppgaver. Både metodikk og kontekst er kjent og det går raskt og effektivt å løse oppgavene
"Vet at du ikke vet" - er også ganske greit. Du har identifisert utfordringen - og vet hvor du kan finne informasjon som løser dette. Så langt alt vel.
"Vet ikke at du ikke vet" - er en litt mer komplisert kvadrant. Dette er det sorte hullet. Dette er kunnskap som er ukjent for deg. Det kan være helt andre fagfelter eller bransjer - og i 99 av 100 tilfeller så går dette aldeles strålende. Bortsett fra det ene tilfellet. Fordi det er her disrupsjon skjer. Når ny teknologi eller organisasjonsform plutselig snur opp ned på alt. Det er ikke lett å gardere seg mot, men også relativt sjeldent at fullstendig og ukjent disrupsjon inntreffer - heldigvis kan man si.
"Vet ikke at du vet" - er den største utfordringen. Dette er kunnskap og kompetanse du egentlig besitter enten nært i teamet eller innad i organisasjonen. Du bare vet ikke at du egentlig har kunnskap om problemstillingen. Og dette er ergerlig fordi det er et direkte effektivitetstap i bedriften. Man har rett og slett ikke klart verken å dele kunnskap og kompetanse godt nok, og ei heller formidle godt nok hva de ulike medarbeiderne faktisk kan.
I de fleste organisasjoner ser dessverre bildet slik ut om man tenker seg grad av kunnskapsdeling innad i virksomheten:
Hadde man bare visst hva sidemannen egentlig kunne...
Det er ofte gode grunner til at det er slik. Geografisk fordeling, tette skott mellom ulike avdelinger, tidsmessig lenge siden noen gjorde et tilsvarende prosjekt eller man er ny i stillingen. Vi har også sett at under pandemien har denne utfordringen blitt enda mer aktuell.
Uansett så gir det tidvis svært store effektivitetstap da mange søker kostbare eksterne løsninger for å fylle kompetansegapet. Da betaler man mer enn dobbelt for å utføre en oppgave man innad i organisasjonen egentlig kan.
Hvordan bøter man på dette da?
Bli bedre kjent på alle plan - Dette høre jo lett ut. Men er kanskje det punkt som er minst utviklet i mange organisasjoner. Kjenner man sine kollegaer på flere plan - både samarbeider man bedre, og man deler også langt mer kompetanse.
Dele suksesshistorier - inkluder suksesshistorier jevnlig i møter, ukebrev eller lignende. Alle husker langt bedre positive historier - og læring kommer langt lettere.
Visuelle kompetanse - under neste fysiske medarbeidersamling gjør en enkel øvelse hvor alle plukker ut tre ting de er gode på og tre ting de har lyst til å lære mer om - og bruk gode gamle postIt lapper for å gjøre det hele synlig! Det er ofte en brutal vekker for mange hva de i nær omkrets egentlig kan. Og især gjelder dette alle de nye kollegaene du har fått under pandemien.
Summen av disse tiltakene er en kultur for kompetansedeling - og en forsterkning i konkurransekraft.
Vil du høre mer om hvordan vi sikrer kunnskapsdeling i din organisasjon - ta kontakt med oss. Akkurat nå!
Comentários